Han har krummet nakken og fortsatt med P3 og Mp3 selv om Ronny Brede og Silje ble for gamle og forsvant.
Hørt på Spotifys toppliste for Norge ved jevne mellomrom.
For det er jo fortsatt veldig mye bra.
Fortsatt mange låter han liker. Som gir den gode følelsen av at man fortsatt henger med.
Han har overlevd musikkmutasjonen mellom danseband, drikkeviser, datamaskin og solbrune karer med halvlangt hår og fårete glis.
Karret seg gjennom den lettbeinte hit-maratonen til hele Norges Espen Askeladd med pilotbriller og pannebånd.
Tatt seg selv i å nikke med til takten av selv de mest kyniske og irriterende hooks og nødrim.
“Hun gjør noe ingen andre kan, sykepleierinnen”
Nei, “sykepleierinnen” er IKKE et ord!
Lidd seg gjennom nye versjoner av låter en hel generasjon hørte i hjel i 1995.
Nei, Alan Walker, en 2021-mix av Scatman John, er IKKE en god idé!
Motvillig tolerert at rikskringkasterens ungdomskanaler spyr ut romantisering av fyll og generell umoral i hver spilleliste.
Huff, skrev han nettopp dette?
Å jada.
For nå er grepet virkelig i ferd med å glippe.
Der han henger etter to fingre og dingler.
Det er like før nå …
Like før ordene kommer ut av hans munn.
Her han sitter hjemme i stuen og ser på VG lista-showet på Rådhusplassen.
Mens tusenvis av tenåringer skriker med av full hals til russelåta fremført av en kar som er stjerne på en app han selv er for gammel for.
Sammen med tre menn i finlandshetter som kaller seg Beathoven.
Snakk om blasfemi.
Men publikum er i eufori …
Før en ny gjeng i finlandshetter (hvorfor?!) dukker opp på scenen.
Som spytter uforståelige linjer.
“Å gå flere år nå vacation
Står på i min organisation.
Før var jeg dans som en basemen
Men jeg får med sammelig patience “
En mølje med ord som gaules ut til en monoton melodi.
Men ungdommene kan HELE greien utenat.
De går fra konseptene.
De hopper og synger så det rister i Akershus festning og ljomer i klokkene på Oslo Rådhus.
Og de har ikke en gang kommet til sin superhiten “Dans på bordet”.
Da tar det ENDA mer av.
Mannen strekker seg etter fjernkontrollen.
Han har klamret seg fast lenge nå.
Men nå orker han ikke mer.
Nå kommer det.
Nådestøtet:
Kan vi skru av denne bråkete musikken?!
DER!
Han sa det.
Som så mange andre voksne har sagt før ham.
Neglen på langfingeren knekker.
Grepet glipper.
Han faller.
Mot avgrunnen.
Mens livet flasher foran øynene hans.
Tenker tilbake på da han var ung og hørte på trance.
Tenker på Rednex. Scatman John.
Babylon Zoo. Doctor Bombay.
Hey-o, Captain Jack. Blue da ba dee da.
Absolute music 15 og McMusic 2.
Og det går opp for ham at han sikkert hadde stått der for 20 år siden og ELSKET øyeblikket om låtene hans foreldre kalte for bråkete, hadde blitt spilt.
Tenker at han sikkert ville stått på Rådhusplassen og sunget med av all lungers kraft dersom han var 16 nå.
Tenker at det om noen år er hans egne barn som står der.
Han ser kameraet panorere over de søkkvåte, overlykkelige ungdommene.
Som har møtt opp i striregnet for å være en del av akkurat dette øyeblikket.
Og kjenner plutselig det ubehagelige stikket av misunnelse.
Det er nemlig ikke den bråkete musikken som er hovedproblemet.
Men like mye følelsen av miste grepet om nåtiden.
Følelsen av å blir utdatert.
Ukul.
Akterutseilt.
Et ekko.
En fossil.
*GRØSS*
Neeeeeeeeeei …
Han kaster ut en arm.
Griper tak i noen røtter på avsatsen nedenfor.
Klamrer seg fast.
Roper.
NEI! Dere er ikke kvitt meg helt ennå!
Bare skru opp den jævla lyden!
Få det på.
Pøs det ut.
Bare dans på bordet
Dans på bordet
bare DANS!!!
Alle sammen.
For musikk er ikke bra eller dårlig.
Musikk er følelser. Musikk er øyeblikk.
Og et hvert gitt øyeblikk kan bli det beste i livet ditt.
